Jeg har stusset over en (Hah! En ting! Det var en uderdrivelse av dimensjoner!) ting her i samfunnet og det er dette med prestisje og jobb.
For jeg kan snakke med bankdirektører som blåser opp brystkassen så jeg riktig skal se hvor vellykka de er når de sier de er nettopp bankdirektører. Mens jeg har en bekjent som skilte seg etter en årrekke i et miserabelte ekteskap der hun fungerte som tjenestepike, barnepike og booty call. Han var steinrik, hun var arbeidsledig. Nå jobber hun som trikkefører. Og jeg må si jeg har mer respekt for trikkeføreren enn bankdirektøren.
Å deale med sinte folk i rush trafikken, idiotiske bilister og ikke minst fotgjengere på Jernbabetorget hver dag er da mye mer kredibelt enn en dude som sitter med en kalkulator i handa og en formue på bok!
Og ærlig talt! Det står da mye mer respekt av folk som faktisk tar vaske og ryddejobbene enn de som tjener seg rike på å selge boliger?
Hvorfor er verden sånn? Att drittjobbene ikke får mer status? Jeg er overlykkelig når doene på jobben er rene og med dopapir i holderen! Hvorfor er det ikke status å glede meg? Hvor mange mennesker gleder en bankdirektør i løpet av en dag??
---
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg kommer nok aldri til å bli bankdirektør eller noen annen direktør, og det er heller ikke noe mål. Det som er viktigst for meg er at jeg trives med jobben min, og hele tiden blir utfordret til å prøve noe nytt og finne nye løsninger. (og at jeg tjener nok til å greie å leve av den.) Så jeg vil si at graden av arbeidsglede en jobb gir meg, gir jobben status, ikke tittelen.
SvarSlettJo, men det er på et personlig nivå. Der er jeg og. Jeg har en jobb som ikke helt samsvarer med utdannelsen min. Ikke alle skjønner at det er nettopp dette jeg vil selv når jeg forklarer den.
SvarSlettOg jeg blir lei meg når folk tror de må forsvare arbeidet sitt til meg. Alle jobber er verdt å gjøre. Ellers ville de ikke finnes. Lissm.
eller.no
uten alle de små hjulene går ikke verden rundt :)
SvarSlettJeg liker de små hjulene best!
SvarSlett