Retro

Jeg ble brutalt dradt tilbake til 90-tallet i dag.

Men det var helt og holdent min egen feil. Jeg fikk plutselig dårlig tid etter å ha sittet og surfet meg gjennom ulike blogger og føyk ut døra.
Jeg hadde tre ting jeg skulle gjøre:
1: Bytte et par sko som det hadde gått hull på
2: Levere en biblioteksbok
3: Møte en venninne rundt to på Galgeberg-ish.

På vei til biblioteket oppdager jeg til min forferdelse at mobilen min ikke er med! Den er ikke i vska, ikke i bukselomma og ikke i jakkelomma og når jeg tenker meg om så kan jeg ikke erindre at jeg noensinne dro den ut av laderen og puttet den i lommen sin i veska.

Ok. Rolig nå. Dette årner seg... Jeg kan... ringe venninna mi... fra en sånn telefonkiosk... Hvor er de blitt av nå om dagen? Hva er nummeret hennes igjen?

Min første mobil var en Alcatel. En av de der du dro ut antenna og som lyste orange fra det digitale displayet... Og som ikke hentet fram mobilnummeret til de jeg textet med. Du måtte taste det inn selv. Så en gang i tiden kunne jeg dette nummert utenatt... Det var noe... 99...73? 83...?

Jeg hadde flaks. Jeg møtte en annen venninne som var så snill å både la meg sende avsted et personsøk til 1881 og la meg ringe fra mobilen hennes.

Vi avtalte å møtes prikk 2 ved Ica'en. Så det årna seg.

Men det får meg til å grave i hukommelsen. Hva gjorde vi før mobilen? Spesifiserte vi virkelig møteplasser? Var vi punktlige? Hva gjorde vi hvis vi ble seine? Hvis det var kontroll på trikken? Hvis vi ikke rakk bussen i det hele tatt?

Jeg husker vagt at jeg og èn spesiell venninne hadde kondomeriet som fast møteplass. No confusion liksom. Men til og med da hendte det jeg måtte vente opptil 20 min etter avtalt møtetid før hun dukket opp. Hva fylte jeg tiden med da? Ikke Snake i alle fall.