Birthday blues

Jeg hadde nettopp bursdag. Enda et år eldre gitt. Slipper vist ikke unna jeg heller. Jeg hadde en veldig fin feiring dagen før dagen p.g.a. helg og sånn med mange snille mennesker og høy kosefaktor.

Men jeg blir alltid litt stille på bursdagen min. Ikke hele dagen, men når den ebber ut. For det er noe rart med bursdager. Jo eldre jeg blir (27 så langt) jo mindre festlig blir det å feire det. Jeg merker at tiden eskalerer. 5 år er ikke en evighet lenger, slik det var. Ting skjer så fort og tiden forandrer seg...

Da jeg var liten var jo gavene det store høydepunktet med bursdagen. Men nå er jeg voksen og får kan i prinsipp kjøpe alt jeg ønsker meg, og det jeg ikke kan kjøpe kan jeg heller ikke forvente at vennene mine kan kjøpe til meg heller. Men som liten kunne jeg bare kjøpe 20 BUGG en gang i uka. Og å åpne gaver var en helt annen opplevelese. Jeg lurte alltid på om jeg fikk den Barbien jeg så sår ville ha, men jeg fant også glede i å pakke opp gaver med ting jeg ikke hadde ønsket meg men allikevel ønsket meg. Nå er det jo ingenting jeg ikke kan få liksom.

Signeres med bortskjemt drittunge!


...