Kjerring!

Jeg tok flyet hjem fra Køben her om dagen. Jeg var nest sist inn på flyet fordi jeg surra rundt litt for lenge på Tax Free. Nok om det.

Da jeg kom til plassen min satt det to damer der av det god voksne slaget. Nå var det vel teknisk sett bare èn av dem som satt i setet mitt, men ikke heng deg opp i semantics nå. Jeg er av den barnslige typen som foretrekker å sitte ved vinduet så jeg kan se ut, og derfor hadde jeg med vilje valgt ut nettopp dette setet. 13F. Nå var det bare det setet lengst ut som var ledig. 13D altså.

Jeg lente meg forsiktig over og sa "Unskyld, men det setet er mitt" eller noe i den duren. Hvorpå den ene damen (som faktisk ikke satt i setet mitt) sa: "Å. Vi trodde ikke det satt noen der. Du har selvfølgelig ikke noe i mot å sitte ytters."

Euforien jeg følte etter en drøy time med et brenhett bankkort på Tax Free forsvant sporenstreks!
Asså... faen i føkkings hælvete! Jeg mener det! Hælvete! Det må da for schwarte gå an å spørre på en skikkelig måte!? JA! Jeg var sein inn på flyet, men ikke _FOR_ sein og jeg hadde faktsik med vilje valgt meg ut dette setet! Og hadde damen sagt noe sånt som: "Oi. Vi håpet det ikke satt noen her. Går det bra om du sitter ytterst? Jeg har så dårlig hofte skjønner du" -er det faktisk mulig jeg hadde tenkt: "What the heck. Det er en time av livet mitt." Men fordi den hersens kjerringa ordla seg på den måten ble jeg trassig. Som en treåring.

"Nei. Jeg vil faktisk sitte på setet jeg reserverte" sa jeg. Høflig vil jeg til og med driste meg til å si at jeg var.

Kjerringa reiser seg opp mens hun okker seg over den utrolig vonde hofta si og sier at hun håper jeg nyter utsikten av stjerner. Det var kveld men greia er at det er sykt facinerende å se på lyslandskapet under seg når en flyr. Synes jeg. Noe jeg også sa. Noe mer sammenbitt nå.

Jeg sørget også for å påpeke at hvis nå denne hofta var så vond burde hun ha valgt plassen ved nødutgangene. Det er jo et kjent fenomen at det er bedre plass til beina der.

Argh!




---